Implantater er kunstige tannrøtter av titan som skrues ned i kjevebenet. Disse titanrøttene vokser sammen med kjevebenet og blir sittende fast. Selvefastgroingen tar 3-7 mnd., dette er avhengig av om det er i over eller underkjeven og avbenkvaliteten.Titanrøttene er gjenget på innsiden slik at nye tennere kan skrues fast på implantatene. Dette gir muligheter for fastsittende tenner isteden for løse proteser. Behandlingen er dyr og kan medføre endelsmerter etter operasjonen. Implantater anbefales vanligvis ikke brukt der løsninger med bruk av egne tenner kan gi et godt resultat. Hos mennesker som har store problemer med å bruke løstsittende tannproteser, kan implantater være til stor hjelp.

TYPER
Det finnes etter hvert svært mangeimplantattyper på markedet, der hver produsent anbefaler sitt merke og sin måte å gjøre det på. Felles for alle er at implantatet er av titan med en hinne av titanoksid på overflaten. Selve utformingen av implantatet har blitt mer lik med årene og har grovt sett en form som en tannrot. I tillegg til implantatets kvalitet, er et godtbehandlingsresutatavhenger av mange forhold. En rimelig god helsetilstand fysisk og psykisk hos pasienten er viktig, en god munnhygiene er en forutsetning og ikke minst erfarne og kompetente operatører. Videre må området hvor implantatet skal plasseres være infeksjonsfritt. Det er også en forutsetning at det er nok kjeveben og ben av god kvalitet der implantatet skal settes. Implantatet må også plasseres i gunstige posisjoner i forhold til bihuler, nesehule og nervekanaler. Områder med lite ben kan bygges opp igjen ved bruk av spesielle membraner eller ved å hente ben fra hoftekammen. Plasseringen av implantatet avgjør videre om resultatet blir vellykket rent estetisk.

KORT OM FRAMGANGSMÅTE
Først vurderer operatøren om området egner seg for å motta et implantat på røntgenbilder og ved inspeksjon i munnen. Hvis området er egnet, lages et snitt i tannkjøttet slik at benet kommer tilsyne. Tannkjøttet brettes tilside og man markerer med et markeringsbor hvor på benet implantatet skal ligge. Deretter borer kirurgen en forsenkning i benet til ønsket dybde med et dybdeindikatorborfør hullet utvides til en diameter som er ørlite mindre enn implantatdiameteren. Det selvgjengende implantatet gjenges så på plass med et bor eller en skralle til det er nesten helt dekket av ben og åpningen tettes med en dekkskrue. Tannkjøttet syes på plass og implantatet får gro fast til benet i ro og fred noen måneder. I grotiden kan vanligvis pasientens egen protese benyttes. Når implantatet er grodd til, åpnes tannkjøttet igjen, dekkskruen fjernes og en tannkrone skrues fast i implantatet. Selve prosedyren innebærer altså to kirurgiske inngrep, der kun den første omfatter berøring med kjeveben. Operasjon nummer to går fort og medfører lite ubehag.

PROGNOSE
Implantatbehandling har sine begrensninger. En rimelig god fysisk og psykisk helse hos pasienten er viktig. Hvis det kan lages gode erstatninger med ved bruk av pasientens egne tenner, bør det foretrekkes. Det er viktig å vite når man ikke skal sette inn implantatene. Implantatarbeide krever et kompetent team. Operatøren må ha tilleggsutdannelse innen implantologi. Spesialister i oral kirurgi, periodonti og kjevekirurgi har i dag en grundig utdannelse i faget, i tillegg kreves god kompetanse innen protetikk og erfarne tannteknikere. Kostnadene er høye og en totalpris på 60-80000 pr. tannløs kjeve er ikke uvanlig. Dessverre gis det kun refusjon fra rikstrygdeverket på helt spesielle indikasjoner, operasjonen må i slike tilfeller utføres på en sykehusavdeling. Endelligningskontorer innvilger skattefradrag for utgifter til implantatbehandling. Tross disse innvendingene, implantatbehandling har blitt et meget verdifullt bidrag i tannhelsearbeidet og få andre behandlingstilbud gir en så stor bedring i pasientens velvære som implantatbehandling. Utført etter de anbefalte prinsipper er prognosen meget god og en vellykkethetsgrad på over 90% er vanlig. Som ved all kirurgi vil en viss risiko ikke være til å unngå.