Plastbaserte fyllingsmaterialer, kompositter, har blitt stadig mer brukt innen tannlegefaget. De har lenge vært dominerende i fortenner, men har etter hvert blitt et mye brukt materiale i små og i noen grad store jeksler. De har etter hvert blitt det mest brukte alternativet til amalgam. Sammensetningen av materialet varierer avhengig av hvor det skal brukes og hvilket firma som er produsent. I fortennene er et glatt, høypolerbart materiale viktig, mens en høy brudd- og slitestyrke er viktig i jekslene blant annet p.g.a. belastningen de utsettes for ved tygging.

I prinsippet består materialet av stormolekylære resiner iblandet uorganiske partikler (= fyllpartikler) og et koblingsstoff. Størrelsen og mengden av uorganiske partikler varierer, bl.a. inneholder materialene til bruk i jekslene en høy grad av fyllpartikler for å øke styrken. Komposittmaterialer brukes i stor grad også innen industrien, bl.a. innen kosmetikk og plastindustrien. Innen tannlegefaget er det pr. i dag 250 typer på markedet når ulike farger tas med. De aller fleste har kommet de senere år, og utviklingen har gått så fort at man ikke har rukket å prøve ut produktene over lang tid. Et produkt erstattes i løpet av få år med ett nytt.

EGENSKAPER
Fordelene med disse fyllingene er at de har omtrent samme farge som tannen og de er rimeligere enn porselen og gullfyllinger, iallfall på kort sikt. Til bruk i fortenner og ved relativt små, emaljeomsluttede “hull” i små jeksler, kan de brukes med trygghet. I store jeksler er slitestyrken på sidekantene og tyggeflaten ennå for svak, men materialegenskapene forbedres stadig.

Et hovedproblem med disse fyllingene, har vært og er delvis fortsatt lekkasjer i fyllingskanten, altså i skjøten mellom fylling og tann, spesielt når fyllingen går langt ned på tannroten. Til forskjell fra amalgam og støpte fyllinger, limes/bindes disse fyllingene til tannen. Ideen er en integrert enhet mellom fylling og tann. Dette er lett å oppnå ved utprøving i laboratoriet, men forholdene i munnen er ofte annerledes. Derfor kan resultatet i praksis avvike fra resultatene i et forskningslaboratorium.

En hovedårsak til lekkasjeproblemene er at komposittene skrumper ved herding. Et annet problem er at bindemidlene/limet mellom fyllingen og tannen ikke har vært godt nok. De nyeste bindemidlene blir stadig bedre, og de binder ofte fyllingen like hard til tannen som emaljen er festet til tannen fra naturens side. Ved forsøk på å rive fyllingen fra tannen i laboratoriet, har biter av tannen i stedet for fyllingen kommet løs. Tross disse gode resultatene, er lekkasjer i skjøten mellom fylling og tann i noen tilfeller fortsatt et problem. Dette gjelder ikke kun kompositter, men også amalgam og andre fyllingsmaterialer. I disse spaltene kan det bli bakterievekst og nye hull, spesielt hvis renholdet er dårlig. Det er flere ting som kan gjøres for å unngå eller motvirke størrelsen på spaltene:

1. Man kan legge en sement, f.eks. en glassionemersement, under fyllingen. Denne binder seg bedre til tannen enn plastmaterialene. Disse sementeneinneholder også litt fluor som kan beskytte noe mot bakterievekst under fyllingene.
2. Det vanligste pr. i dag er å overflatebehandle de flatene som fyllingen skal legges i. Først etses flatene med en syre slik at overflaten blir ren og en mengde porer i tannen blir blottlagt. Deretter påføres en primer og tilslutt selve limet/bindemiddelet som vanligvis er et tynnflytende plastmateriale. Bindemiddelet trenger inn i porene og “lugger” seg fast i tannsubstansen, nesten som fiskekroker.

Det har også kommet endel produkter på markedet som er en blanding av kompositter og glassionemerer. Når disse brukes, påføres bindemiddelet ofte uten forutgående etsning av tannen.

VURDERING
Ved bruk av riktig teknikk og brukt på de riktige stedene, kan komposittfyllinger være et egnet fyllingsmateriale. Det har som nevnt endel ulemper som krymping under herding med spaltedannelse som følgetilstand. Plastfyllinger nær tannkjøttkanten samler letter bakteriebelegg enn andre fyllinger og kan forsterke et tannkjøttproblem. De må derfor poleres så godt som mulig. De kan også frigjøre allergiutløsende stoffer til omgivelsene og gi slimhinneplager hos disponerte mennesker. Tidligere var isinger etter ilegging et problem, men dette er sjelden et problem ved de nye teknikkene og materialene. Et problem ved komposittfyllinger brukt i stor utstrekning, er at observasjonstiden pr. i dag er kort. Man kjenner ikke til hvordan de oppfører seg over lang tid i munnen og heller ikke i detalj hvilke bivirkninger de kan tenkes å ha. Uansett blir de stadig mer holdbare og mer egnet som fyllingsmaterialer. Fyllingene er dyrere enn amalgamfyllinger p.g.a. materialene er dyrere i innkjøp, krever fleredelmaterialer under ilegging og at det tar noe lengre tid å gjøre fyllingene ferdig.

ANDRE ANVENDELSEOMRÅDER:
Det er mulig å binde komposittmaterialer til alle andre materialer som brukes i munnen. Sammen med egnede materialer til overflatebehandling, er plastmaterialene svært nyttige til å utføre kosmetisk pene reparasjoner av f.eks. slitte fasader på eldre gull/plastkroner eller porselenskroner eller til kamuflering av lett synlige amalgamfyllinger. Disse “reparasjonene” kan utføres på kort tid på tannlegekontoret.

Komposittene kan også brukes til midlertidig binding av løse tenner, binding av tannreguleringsapparatur og i forbindelse med tannskader og kjevebrudd.

Videre kan de brukes til å dekke misfarginger, endre tennenes form og farge, tette store mellomrom mellom tennene og til å lage nye fasader utenpå de opprinnelige tennene. I nevnte tilfeller er det ofte ikke nødvendig å bore i tennene for å få feste, materialene limes direkte på tannen forutsatt at tannoverflaten er fri for spalter og tannråte. I tilfeller der komposittene utelukkende brukes av kosmetiske grunner, er pasientens ønsker og behov retningsgivende. Brukt på riktig måte og med riktig teknikk, er komposittene i mange tilfeller en problemløser og en svært nyttig tilvekst i tannhelsearbeidet.